Frustrert frue!

Jeg hadde et lønnlig håp om å få unna noe vurderingsarbeid denne kvelden, og full av optimisme satte jeg meg ned med en kopp kaffe og en bunke prosjekter i engelsk. Øverst i bunken lå det en oppgave om den tredje verden. Allerede valg av tema fikk meg til å stusse; etter et år sammen med de håpefulle i VG1 begynner jeg å ha et visst inntrykk av hva elevene interesserer seg for, og den tredje verden er ikke det jeg helt forbinder denne eleven med. Likevel valgte jeg å gi oppgaven en sjanse før jeg tok fatt på detektivarbeidet. Fire sider senere var jeg ikke lenger i tvil, og min googling ga raskt resultater. 95% av oppgaven er klippet og limt fra ulike nettsider. Riktig nok er de oversatt fra norsk til engelsk, og eleven har forsøkt å skrive om noe og lage egne overganger, men det hjelper lite. Jeg er egentlig ikke overrasket over at dette skjer, men det irriterer meg så inni den innerste granskauen at jeg skal være nødt til å bruke en hel time av min dyrebare tid på å dokumentere at elevene jukser! Jeg føler for å slå noen hardt midt i ansiktet! Jeg kommer i hvertfall ikke til å rette så mye som en bokstav mer i kveld og velger rett og slett en time foran TVen med Frustrerte Fruer og sjokolade!

Vår på Onsøylandet

Fenomentet "Tissetanter"

Med fare for å støte og fornærme noen på det groveste har jeg nå tenkt å skrive et innlegg om prøve- og eksamensvakter, eller "Tissetantene" som noen av oss pleier å kalle de. Hvem er disse menneskene som år etter år påtar seg jobben med å sitte rett opp og ned for å passe på skoleelever og studenter som i timesvis svetter og skriver i gymsaler og klasserom med dårlig luft? Alle har vi historier om disse menneskene, noen av de handler til og med om tissetanter som døde på oppdrag!

På gymnaset husker jeg stort sett tissetantene som noen hyggelige mennesker vi kunne slå av en prat med under lufteturen. De var opptatt av vårt ve og vel, og jeg husker at nesesprayen jeg hadde foran meg på pulten vekket det som fantes av medfølelse i vaktene rundt. Da jeg kom på universitetet ble derimot disse vaktene noe mer plagsomme. Min første universitetseksamen fant sted i Nidarøhallen i Trondheim en lørdag (!!!!) i desember. Jeg hadde lest og pugget alle de store filosofene opp, ned og i mente, og skrev så blekket spruta. Tiden gikk fort, og jeg begynte å få dårlig tid da jeg plutselig kjente av jeg måtte på do. Opp med hånda og pensjonistene kom løpende. Vel, å si at de kom løpende er mer enn en overdrivelse. Det fortonte seg mer som om det var snegler som nærmet seg pulten min. På vei til toalettet måtte jeg flere ganger stoppe og vente på vakta, og siden jeg visste at jeg hadde dårlig tid på å skrive ferdig oppgaven min, var ikke dette drømmesituasjonen. Bedre ble det ikke da jeg inne på toalettet fikk streng beskjed om at jeg ikke engang måtte tenke på å låse døra. Helst skulle jeg tisse med døra på vidt gap, slik at de skulle se at jeg ikke hadde notater skjult et eller annet sted på kroppen. Der sa jeg stopp! Fra jeg var liten har jeg alltid lært at når man er på do, da er døra igjen. Sånn er det bare. Uansett; jeg ble ferdig med eksamen, har aldri rørt en filosofibok senere forresten, og fortsatte min akademiske karriere på Blindern. I løpet av de neste 6 årene hadde jeg mellom en og fem eksamener hvert semester, og på hver av disse stiftet jeg bekjentskap med stadig nye tissetanter. Noen av de strikket non stopp under hele eksamen, andre var mer opptatt av å hviske med de andre tissetantene. De som irriterte aller mest var imidlertid de som ikke skulle bråke i det de åpnet matpapiret rundt lunsjen. Hva bråker mest av et fly og en pensjonist som så stille som mulig prøver å få av papiret rundt den med gul og den med brun ost? Ikke flyet i alle fall. Det passerer i løpet av noen få sekunder. Det gjør ikke den matpapiråpnende pensjonisten...

I mitt lille hode trodde jeg at irritasjonen over tissetantene ville forsvinne den dagen jeg var ferdig med utdannelsen min, men den gang ei! Har man valgt en karriere i skoleverket forfølger de deg videre. Som 25-åring skulle jeg arrangere min første heldagsprøve. Tydeligvis var ikke aldersforskjellen på meg og elevene mine stor nok til at vaktene kunne se den. Først fikk jeg beskjed av en streng dame om at jeg vær så god fikk se å sette meg ned så prøven kunne begynne. Elevene brøt ut i latter, mens jeg forsøkte å forklare at jeg ikke bare var læreren deres, men også fagansvarlig når det gjaldt gjennomføringen av prøven. Etter en del diskusjon ga damen seg og vi kunne starte. Men tro nå ikke at denne tissetanta viste meg tillit eller respekt. Hun satte seg ved kateteret, men jeg måtte ta til takke med en sliten stol ved siden av; hun svarte på spørsmål, mens jeg skulle ta meg av diverse toalettbesøk og røykepause. Det hele kulminerte i at hun nektet å gi meg elevenes besvarelser på slutten av dagen. Beskjeden var at disse skulle gis til inspektøren, og da kunne jo ikke jeg som tross alt skulle vurdere de, få hånden på de.

I dag kan jeg le av denne historien og ønske noen fortsatt trodde jeg var 19... Likevel kan jeg ikke annet enn undre meg over hva slags type mennesker det er som velger å være eksamensvakt. Ikke er det godt betalt, og ikke er det det stedet du kan sitte og skravle med likesinnede. Det må være noe jeg ikke har skjønt! Jeg har imidlertid forstått at det ligger både stolthet og prestisje i å ha denne jobben. En av vaktene på skolen fortalte meg nemlig nylig stolt at hun hadde "vært i dette yrket i 15 år". Lurer på hva slags utdannelse man tar for å bli kvalifisert, sertifisert, etc. En ting er sikkert; den dagen jeg er ferdig som lærer skal ikke ti ville hester dra meg tilbake til skolen som eksamensvakt!