Jeg har mange ganger fundert på hva jeg ville ha jobbet med dersom jeg ikke hadde gått inn i skoleverket. Jeg hadde en gang en drøm om å bli fysioterapeut, men har funnet ut at det tross alt må være mer behagelig å bli knadd enn å kna. Dessuten kom jeg aldri inn på studiet, og jeg skylder fortsatt på at Märtha var den som tok plassen min. I tiden på hovedfag skulle jeg bli alt annet enn lærer; jeg husker ikke alle jobbene jeg søkte, men at en tilværelse på et kontor i Andebu virket fristende forteller mye om hvor desperat jeg var. I sene kveldstimer med retting tenker jeg at jeg kanskje skulle valgt et yrke hvor jeg kunne skape noe, ikke bare vurdere andres mer eller mindre vellykkede "skaperverk", men valget falt nå uansett på skolen. Det er først i dag, etter mer enn 10 år som lærer, at jeg fant ut at jeg har et skjult talent: Jeg kan selge brukte biler! Etter at min bedre halvdel hadde brukt halve pinsen på å shine vår 5 år gamle Opel, ble den lagt ut på finn.no. Så drar gubben til Spania på jobb, og hvem må ta seg av bilsalget? Jo, husets frue! Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at bil ikke er min sterkeste side. Ikke er det det som interesserer meg mest heller. Men de er kjekke å ha, og jeg har nå lært meg at jeg skal fylle disel i stedet for bensin, og at jeg ikke trenger å tenke på verken gir eller kløtsj når jeg kjører familiens nye vidunder. Hvis noen spør meg hva slags bil vi har, svarer jeg rett og slett at den er stor og grå, og at den piper når jeg rygger (forøvrig veldig kjekt i det trange parkeringshuset på jobben). Men tilbake til salget. I det jeg stopper bilen utenfor huset får jeg telefon fra mannen min i Spania. Han kan kjekt og greit fortelle at jeg må være klar til å vise fram bilen en time senere, og at det sikkert er lurt om jeg blir med på prøvekjøringen. Hmmm. Dette er ikke det jeg hadde planlagt, men jeg får gode naboer til å passe på ungene og gjør meg klar til å selge bil! Lettere panisk går jeg gjennom det jeg vet om bilen. Det er fort gjort... Den er blå og den er ren, og den har splitter ny coil. Eneste grunn til at jeg vet det, er at det var jeg som kjørte da bilen bestemte seg for å stoppe i trafikkmaskinen på Oslo S midt i fredagsrushet for noen uker siden. Kanskje er ikke en ny coil noe man reklamerer for uansett... Bilen er blå og ren! Punktum!
For å gjøre en lang historie kort, fant jeg fort ut at jeg ikke skulle åpne munnen i det hele tatt under visningen av bilen. Det var lett å se at mannen som kom for å se på bilen ikke var veldig interessert i fargen på bilen. Opp med panseret, skru på alt som kan skrus på, sjekking av eksosanlegg, brekk, dybde på dekk, etc. Har hadde jeg ikke mye å stille opp med. Likevel satte jeg meg pent inn i bilen og var høflig guide på prøvekjøringsturen i nærmiljøet. "Hvor mye drivstoff bruker den på mila?" Eh... Jeg fyller når lampa begynner å lyse, eller aller helst når den blinker panisk for å få meg til å forstå at jeg må fylle selv om prisen er høy. "Snakk med mannen min, du", svarer jeg. Skulle tro jeg var blondine! Alle andre spørsmål besvares på samme måte. Til slutt takker mannen for at han fikk komme og se på bilen, og sier at han kanskje bør ta en telefon til mannen min for å få vite litt mer. Hva det ble snakket om i den samtalen vet ikke jeg, men bilen er solgt og det tar jeg fullt og helt æren for. Jammen godt å vite at jeg har noe å falle tibake på den dagen jeg ikke orker å undervise lenger!
