The Last Leaf

I løpet av de siste 15-20 årene har jeg lest mange engelske bøker og tekster, og jeg begynner å få en fin liste over tekster jeg mener alle burde lese. Øverst på listen troner Jane Austens Pride and Prejudice, George Elliots The Mill on the Floss og Charles Dickens' Dombey and Son. Kjente romaner som The Catcher in the Rye og The Bell Jar kommer også høyt opp på listen. Når det gjelder noveller har jeg helt siden 3.gym hatt Allan Sillitoes "The Fishing Boat Picture" på topp. Den har etter hvert fått selskap av "Enoch's Two Letters", også av Sillitoe, og Eudora Weltys "Why I Live at the P.O." I fjor la jeg til en ny novelle på listen min over noveller som er fine å bruke i undervisning, "The Last Leaf" av O'Henry. Som regel når jeg leser noveller og romaner har jeg en helt bestemt oppfatning av hvordan omgivelsene for handlingen ser ut, og da jeg var i New York tidligere i vår gikk jeg forbi et hus som jeg helt sikkert mener må ha inspirtert O'Henry da han skrev "The Last Leaf". Midt i travle New York City lå det et hus, gammelt, slitt og ikke spesielt fancy, men akkurat slik jeg hadde forestilt meg det. Dette var et hus med sjel, og treet som er så sentralt i novellen sto utenfor. Nå var det riktignok grønt og fullt av blader, men jeg kan også forestille meg dette samme treet nakent i kaldt høstvær.