Fare: Sliten lærer med veldig kort lunte!

Standpunktkarakterene er ført og kun fire arbeidsdager gjenstår før sommerferien. Jeg gleder meg enormt til åtte hele uker med fri! Jeg kjenner at batteriene trenger å lades; her er lunta kort og frustrasjonsnivået høyt om dagen. Det er derfor stor fare for at dette innlegget verken blir 100% saklig, ei heller veldig nyansert, men jeg trenger å ventilere!

Jeg tror alle vi som jobber i skoleverket har merket at både kravet til dokumentasjon og arbeidspresset har økt voldsomt de siste årene. Jeg mener selv at jeg er en lærer som vil elevenes beste, og som virkelig går inn for at de skal få vise seg fra sin beste side både faglig og sosialt. Men hva gjør jeg når jeg har flinke elever som ikke møter opp til vurderingssituasjonene? Det siste skoleåret har jeg hatt flere elever med skyhøyt fravær, noe som har gjort det vanskelig å få grunnlag for vurdering. Spesielt vanskelig er dette i norsk, hvor de skal ha tre ulike standpunktkarakterer, og vi kun har fire timer pr. uke til å fastsette disse. Løsningen for meg har vært å arrangere ekstra prøver, la elevene sende ting hjemmefra og ha muntlige høringer utenom ordinær undervisning. Til syvende og sist føler jeg at den som sitter med skjegget i postkassa er meg, som må bruke av den tiden som er tenkt til for-og etterarbeid til å gjennomføre disse høringene, lage ekstra prøver, etc. Hvorfor er det jeg som skal lide for at en elev ikke møter til en vurderingssituasjon? Jeg kjenner at dette sliter enormt! Det er hele tiden snakk om elevenes rettigheter, men hva med pliktene? Er det riktig at vi skal måtte tilrettelegge vurderingssituasjoner slik at elever med opptil 70% fravær (vel og merke de som bare er borte og ikke har noen spesielt god grunn til det) skal få karakterer? Videregående skole er frivillig i Norge, og elevene har faktisk søkt om å få gå på skolen!

Jeg er også sliten og mektig lei av at alt på underlig vis vris til å være lærerens problem og feil. Dersom vi har glemt å sende et varsel virker det som om elevene har alle rettigheter på sin side. Stadig flere elever klager på karakterene de får, både på enkeltprøver og på standpunkt. Foreldre, venner, kjærester, tanter, onkler og bestemødre mener at elevene har fått for streng karakter. Hvorfor stoler de ikke på at vi faktisk vet hva vi driver med? Hvilken kompetanse har en 16-åring når det gjelder å bedømme en norskstil? Ingen er feilfrie, og det har nok hendt selv den beste lærer at ikke alle oppgaver er vurdert 100% riktig. Jeg ønsker allikevel at folk snart tar oss på alvor og gir oss den tilliten jeg synes vi fortjener.

Det er fort gjort å glemme at 95% av elevene er flinke, pliktoppfyllende, søte og hyggelige. Slike elever gir meg energi og lyst til å fortsette som lærer. Det som er synd er at det jeg sitter igjen med nå på slutten av skoleåret er det negative, og ikke alt det positive som jeg får være med på i jobben min. Håpet mitt er at sommerferien skal hjelpe meg å finne tilbake motivasjonen og det gode humøret. Akkurat nå føler jeg meg som båten på bildet, men med en sommer fylt av late dager håper jeg at jeg snart er på rett kurs igjen. Lykke til i innspurten!